Av: Jan Magne Arntsen

I 2019 er det 120 år siden Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL), nåværende Landsorganisasjonen i Norge (LO) ble stiftet. Samtidig er det 170 år siden Marcus Thrane startet den førsten spiren til en norsk arbeiderbevegelse – thranebevegelsen. Den ble brutalt slått ned etter kort tid. Etter dette fulgte tiår etter tiår med hardt tilkjempede seire og mye motgang. Motkreftene, representert med borgerskap og kapital, var sterke. I juli 2019 kunne vi også markere at det er 100 år siden Stavangers politiske og faglige arbeiderbevegelse nådde sitt revolusjonære høydepunkt med generalstreiken som stanset Stavanger. Etter initiativ fra fagbevegelsen gikk 4 000 i demonstrasjonstog denne dagen «for sosialisering av det økonomiske liv», «for en rettferdig valgordning» og til støtte for oktoberrevolusjonen i Russland. Det tilsvarer 15 000 med dagens folketall i Stavanger. Et fullsatt SR-Bank Arena.  For en kraft!

I 1924 – for 95 år siden – ble Stavanger og omegn faglige Samorganisasjon (Samorg) stiftet. I 1997 ble dette til LO i Stavanger og omegn. Slik kan vi fortsette å nevne historiske milepæler for Stavangers arbeider- og fagbevegelse. Lista er lang.

Begrepet samorganisasjon står sentralt i LOs lokale historie. Fram til 1924 var det Samvirkende fagforeninger som fungerte som fagforeningenes fellesorgan, men dette året tok Samorg over ansvaret for opplysningsarbeid, bistand til lokale fagforeninger og 1. mai-arrangementene. Samvirkende fagforeninger fortsatte å fungere som økonomisk fellesorgan. Som politisk samfunnsaktør ble imidlertid fra da av Samorg fagbevegelsens utøvende kraft. Etter en periode under navnet «Faglig utvalg» het det fra 1955 igjen Stavanger og omegn faglige Samorganisasjon.  Funksjonen som bindeledd mellom fagforeningene og lokale myndigheter ble styrket og utviklet. Det var Samorg som oppnevnte fagbevegelsens representanter til offentlige råd og utvalg. Antallet fagorganiserte skjøt i været etter 1945 og på 1950- og 1960-tallet framsto Samorg som en politisk kraft. Etter hvert på vegne av 25 000 fagforeningsmedlemmer.

En intern komité som vurderte Samorgs framtidige virksomhet sa det slik i 1966:

… De fagorganiserte i Stavanger trenger et sterkt, felles talerør … Dette er aktuelt i alle saker av lokal art, men kan også være det i nasjonale og internasjonale spørsmål … Samorganisasjon må prøve å påvirke statlige og kommunale instanser for vedtak fattes. Det tenkes blant annet på slike utvalg som behandler de eldre i arbeidslivet, sosiale oppgaver, forbrukerspørsmål, boligspørsmål, arbeid- og tiltaksspørsmål, og ellers ta opp nye politiske saker som vedrører alle arbeidstakere.

Samorg var og ble en tung samfunnsaktør og politisk kraft som både det parlamentariske systemet og det offentlige byråkratiet måtte forholde seg til. Den lokale fagbevegelsen søkte ubeskjedent makt og fikk det gjennom et aktivt Samorg. Sammen med LOs distriktskontor fra 1955 og fagforeningene utgjorde Samorg trekløveret som strukturerte og organiserte denne maktbasen. Samorgs idé- og verdigrunnlag ble liggende fast etter navneskiftet til LO i 1997.

Fortidskunnskapen har sin egenverdi, men den er også en kilde til faglig stolthet. Dagens fagbevegelse kan møte sine nye utfordringer med sin stolte historie som grunnlag. For sosialisering av det økonomiske liv var ett av slagordene fra stormønstringen i regi av Stavangers fagbevegelse 21. juli 1919. Det har ikke mistet sin slagkraft som parole 100 år etter.