Uttalelse fra LO i Stavanger og omegns årsmøte 25. april 2019:
Statistikk slår fast at organisasjonsgraden går ned og at under halvparten av de ansatte er fagorganisert. Av disse er under halvparten medlemmer av forbund i LO-familien, og flere, særlig i offentlig sektor, velger forbund utenfor LO i stedet. Altfor mange er fagorganisert uten tariffavtale.
Selv om rammene for avtaleverket og partssamarbeid består, er styrkeforholdet allerede endret i vår disfavør. Det er mer krevende enn før å være tillitsvalgt og verneombud. Mange får ikke fri til nødvendig kurs og skolering. Lokale forhandlinger tar lengre tid og er blitt vanskeligere. Flere arbeidsgivere saboterer lov- og avtaleverket. Aggressiv HR og New Public Management undergraver fagforenings- og tillitsvalgtrollen og medbestemmelsen. Arbeidsgiverforeninger har blitt eksperter på å trenere saker og fører en utmattelsestaktikk overfor arbeidstakerne og fagforeningene. Ikke minst havnekonfliktene er eksempler på dette. EØS-institusjonene ESA og EFTA-domstolen brukes aktivt i denne utmattelsestaktikken og også for å undergrave framforhandlede vilkår og rettigheter. De får også god hjelp av den nåværende norske regjeringen. Den norske samarbeids- og forhandlingsmodellen vil, hvis dette får fortsette, bare eksistere i festtaler.
Svaret på dette må være mobilisering og organisering av grunnplanet i fagbevegelsen til aktivt å bekjempe agressive arbeidsgivere og organisere dem som rammes hardest av utviklingen, dem som jobber i bransjer med lav fagorganisering og som preges av dårlige arbeidsforhold som ensidig dikteres av arbeidsgiverne. Svaret er ikke å sentralisere fagbevegelsens ressurser. De utfordringene vi nå står ovenfor kan ikke løses av fagforbund og et LO med mer profesjonelle saksbehandlere, advokater og økonomer, eller med teknikker reklamebransjen bruker for å øke antall kunder. Medlemmene må ikke bli individuelle klienter til sin egen fagorganisasjon, men må i stedet sees på som den viktigste ressursen for å gjenreise fagbevegelsens kampkraft.
Uten lokal aktivitet og kampkraft går fagbevegelsen i oppløsning. En fagforenings viktigste ressurs er medlemmer som står samlet innen eget fagområde og innen samme virksomhet og er villig til å ta en kamp for sine interesser. Derfor må fagbevegelsen bygges nedenfra. Skal vi komme på̊ offensiven må̊ fagbevegelsen erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering og aktivisering. De lokale LO’ene må styrkes. Vi trenger å møtes på tvers av fag og yrker, utveksle erfaringer, lære å organisere oss for å ivareta våre rettigheter i det daglige, samt å videreutvikle og forsvare de rettighetene vi har og krever. Videre trengs aktivisering av medlemmene både der vi arbeider og på tvers av arbeidsplassene. Vi må sette oss i stand til å føre våre egne kamper og ikke overlate dem til advokater for årelange prosesser i rettssalene.
Vi trenger:
- Skolering i tillitsvalgtrollen for hvordan danne klubber og drive fagforeninger, skape sjøltillit, kollektiv ledelse, stille egne krav og aktivisere medlemmene. I tillegg hvordan møte arbeidsgivere som sier nei til reelle forhandlinger og ikke følger lov- og avtaleverk.
- Lokal medlemsverving med tilhørende organisering og aktivisering for at medlemmene skal omfattes av tariffavtale. Økt fokus på å organisere både ansatte innen servicesektoren og de med høyskole- og universitetsutdanning. At fagforeningene satser på de unge, oppfordrer dem til å påta seg verv og gir dem plass i styrer og utvalg.
- Endringer i lovverket slik at det blir mulig å ta ut medlemmer i sympatistreik uten at de blir regulert på samme måte som streikende.
- Vi kan ikke i fremtiden føre kamper som innebærer at medlemmer må streike i måneds- eller årevis for å få tariffavtale. Arbeidsgiveres utmattelsestatikk må bekjempes effektivt.